Des livres, rien que des livres. Alignés sur les étagères. Empilés au sol.Entassés sur le moindre coin de table. Toutes les pièces en regorgent. A peine la place de circuler.C'est ici, dans cet appartement bourgeois du 16e arrondissement de Paris, que Pierre-Emmanuel Dauzat a installé son bureau. Ici qu'il travaille face à son ordinateur, douze à quatorze heures par jour, à lire, traduire et préfacer les livres des autres et à écrire les siens. Le soir, il n'a qu'à traverser la rue pour rentrer chez lui. "Ma vie sociale est réduite au minimum", reconnaît-il.
A bientôt 50 ans, Pierre-Emmanuel Dauzat est l'un des traducteurs français les plus demandés.[...]
Polyglotte ? Pierre-Emmanuel Dauzat balaie le qualificatif d'un revers de main. Il ne parle aucune des langues qu'il traduit. "Même en anglais, je suis incapable de dire deux mots, assure-t-il. A part le latin et le grec, je n'ai jamais appris aucune langue étrangère. La plupart de mes contrats, je les ai signés sans connaître le moins du monde la langue que j'allais traduire. Il suffit qu'un éditeur me convainque de l'intérêt d'un livre pour que j'accepte de relever le défi. Vous ne pouvez pas imaginer dans quel état de tension je suis quand je me mets à travailler sur un texte auquel je ne comprends rien..."[...]
Sa méthode est toujours la même : allergique aux grammaires, il préfère s'"immerger" dans des dictionnaires et des livres en édition bilingue. Généralement, il ne lit pas à l'avance l'ouvrage qu'il doit traduire : "C'est indispensable pour garder une forme de spontanéité dans la traduction." Seul principe, il commence par traduire la fin : "J'ai une telle angoisse de la mort que je préfère me débarrasser de la fin dès le début", explique-t-il. [...] Ce "besoin vital de (s')exiler dans la langue des autres", il dit l'éprouver depuis toujours. | Bøker, ingenting annet enn bøker. Stablet i rekker på hyllene. hopet opp på golvet. Stablet i det minste hjørnet av bordet. Hvert rom fulle av dem. Knapt nok plass til å bevege seg. Det er her, i denne leiligheten i det 16. arrondissementet i Paris, at Pierre-Emmanuel Dauzat har satt opp sitt kontor. Det er her han jobber foran datamaskinen sin, tolv til fjorten timer hver dag, hvor han leser, oversetter og redigerer andres bøker, så vel som å skrive sine egne. Om kvelden, trenger han bare å vandre over gaten for å komme seg hjem. «Mitt sosiale live er redusert til et minimum», innrømmer han. Ved snart 50 fylte år er Pierre-Emmanuel Dauzat en av de mest etterspurte franske oversetterne.[...] Flerspråklig? Pierre-Emmanuel Dauzat avfeier begrepet med en håndbevegelse. Han snakker ikke noen av språkene han oversetter. «Sågar engelsk sliter jeg med å finne ordene, forsikrer han. Sett bort fra latin og gresk, så har jeg aldri lært et fremmed språk. De fleste kontraktene mine signerte jeg uten å vite det minste lille av språket jeg skulle oversette. Det er nok for et forlag å overbevise meg om interessen til en bok for at jeg skal ta utfordringen. Du kan ikke forestille deg hvilken tilstand jeg er i når jeg begynner å jobbe med en tekst jeg ikke forstår». [...] Metoden hans er fortsatt den samme. Han er allergisk mot grammatikk, og foretrekker «å fordype seg» i ordbøker og bøker i tospråklig utgave. Vanligvis leser han ikke på forhånd verket han skal oversett. «Det er uunnværlig å beholde en form for spontanitet i oversettelse». Det eneste prinsippet er at han begynner med å oversette slutten. «Jeg har en slik dødsangst at jeg foretrekker å kvitte meg med slutten i begynnelsen», forklarer han. [...] Dette «vitale behovet for å forvise seg fra andres språk» sier han at han alltid har følt. |