All travel is now merely a means of moving a camera from place to place, all travellers are ruled by the all-powerful lens. Visitors old-fashioned enough to wish only to stand and look with their anachronistic eyes are shoved aside by the photographers, who take it for granted that while they do their ritual focusing, nothing else may move or cross their vision. Those peculiar souls without a camera must step aside for those more properly occupied, must wait while the rituals take place, and must bide their time while whole coaches stop and unleash upon the landscape the Instamatic God. And the populations of whole countries seeing themselves cannibalised, swallowed up, vacuumed into the black-ringed staring eye, wrench what they can from the cannibals. You want picture my house, my camel? You pay.
None of this would matter, perhaps, if anything worthwhile was being accomplished. If all the constant busyness and clicking produced, at its end, what had not existed before, images of beauty captured or truth told. But, sadly, this isn't so. The camera is simply graffiti made respectable.
The camera is the means by which we stamp ourselves on everything we see, under cover of recording the Wonders of the World already wonderfully
recorded by professionals and on sale at every corner bookshop and newsagent. But what use to show Aunt Maud, back home, postcards of the Tuscan landscape, since we are not in the picture to prove that we were there?
No stretch of rocks has verity unless I am within it. No monument exists
but for my wife, leaning against it. No temple is of interest without my face beside it, grinning. With my camera I appropriate everything beautiful, possess it, shrink it, domesticate it, and reproduce it on my blank sitting-room wall to prove to a selected audience of friends and family the one absolutely vital fact about these beauties: I saw them, I was there, I photographed them, and, ergo, they are.
from "Amateur Photography: the World as it isn't and our Fred" by Jill Tweedie in the Guardian | Å være på reise nå til dags, vil bare si å flytte et kamera fra et sted til et annet. Alle reisende er underlagt den allmektige linsen. Turister som er gammeldagse nok til å stå og se med sine anakronistiske øyne, dyttes til side av fotografene som tar for gitt at mens de utfører sin rituelle fokusering, kan intet bevege seg eller krysse deres bane. De merkelige sjelene uten kamera må tre til side for dem som er mer passende sysselsatt, de må vente mens ritualene foregår og være tålmodige mens turistbussene stopper og slipper guden Instamatic løs på landskapet. Hele folkeslag blir kannibalisert, svelget hele, støvsuget inn i det svarte, stirrende øyet, og de utnytter kannibalene så godt de kan. Du ta bilde av mitt hus, min kamel? Du betale.
Kanskje ville ikke noe av dette være så farlig dersom noe av verdi ble skaffet til veie. Hvis all denne konstante travelhet og klikking produserte noe nytt, hvis bilder av sannhet og skjønnhet ble fanget inn. Men dessverre er det ikke slik. Kameraet er bare en unnskyldning for graffiti.
Kameraet er redskapet vi bruker til å sette vårt stempel på alt vi ser, under påskudd av å ta bilde av verdens underverk, selv om disse allerede er vidunderlig fotografert av profesjonelle, og til salgs på hvert gatehjørne i bokhandler og kiosker. Men hva er vitsen med å vise tante Aud der hjemme bilder av landskapet i Toscana, hvis vi ikke er på bildet for å bevise at vi var der?
Intet steinete landskap er sant hvis det ikke omfatter meg. Intet monument eksisterer hvis det ikke hadde vært for at min kone står der og lener seg mot det. Intet tempel er interessant uten mitt glisende ansikt ved siden av. Med mitt kamera tar jeg alt vakkert i besittelse, eier det, krymper det, temmer det, og gjenforteller det på min intetsigende stuevegg for å bevise for mitt utvalgte publikum av venner og familie - det eneste, avgjørende faktum om disse skjønnhetsåpenbaringer: Jeg så dem, jeg var der, jeg fotograferte dem - og, ergo - de er.
fra "Amateur Photography: the World as it isn't and our Fred" av Jill Tweedie i the Guardian. |